Westvleteren, som er et av de minste trappist-bryggeriene, har siden begynnelsen av 2000-tallet vært kjent for å brygge et av verdens beste, men også vanskeligst tilgjengelige øl. De startet å selge øl i 1931, men det var først da RateBeer kåret deres Westvleteren 12 til verdens beste øl at det hele tok av. RateBeer-sjefen Joe Tucker har uttalt at han ikke hadde anelse om hvor kraftig dette ville påvirke bryggeriet. Fra en dag til den neste var det en lang kø med biler på vei ut på bondelandet utenfor Brussel. Og munkene var på ingen måte glade for dette. De brygget jo ikke ølet for å tjene penger! Å øke produksjonskapasiteten var de absolutt ikke interessert i. Men noe måtte de finne på, for folk kom i strie strømmer.
De produserer bare rundt en halv million liter øl i året, noe som er milevis fra etterspørselen. For å få tak i dette nydelige brygget laget munkene noen regler for å sikre seg litt kontroll: Man må først ringe deres øl-telefon og legge inn en bestilling (på maksimum en kasse med 24 flasker) minst 60 dager i forkant. Og bare det er ikke helt enkelt: Det sies at de kan motta mange ti-talls tusen telefoner i timen … Er du imidlertid så heldig at du kommer gjennom, er det bare å vente to måneder og kjøre ut dit for å plukke opp bestillingen. Men å finne stedet er heller ikke så enkelt. Da jeg var der for noen uker siden var det en nesten surrealistisk opplevelse. Takket være navigasjonssystemet ble vi tålmodig guidet av vår vennlige venninne inn på den ene småveien etter den andre, milevis gjennom bondelandet syd for Brussel. Ikke et skilt indikerte at vi nærmet oss Westvleteren. Ikke en bil var å se. Var vi på rett vei? Kunne dette stemme? Men plutselig, etter 1,5 times kjøring, var vi der. På Brouwerij de Sint-Sixtusabdij van Westvleteren. Helt uten forvarsel.
Vi svingte inn på P-plassen og da kom nok en overraskelse, som strengt tatt ikke burde ha vært det, for det blir dessverre bare for naivt å tro at selv dette stedet ikke har blitt påvirket av den stor etterspørselen. Massevis av biler – gud vet hvor de kom fra – fylte opp plassen utenfor en ganske stor restaurant. Inne var det stapp fullt av glade folk fra mange land i Europa, som alle helte innpå Westvleteren 6, 8 og 12 (blond, bruin og triple). Til min overraskelse kunne man også kjøpe to six-pack per person og ta med seg. Som suvenir, vel å merke! For kommersielt salg over disk gjør de ikke … Så vi bunkret opp det vi kunne og tok en velfortjent matbit.
I ettertid har jeg forstått at ølet nok ikke lenger er like eksklusivt som før. Mitt reisefølge, som bor i Brussel, fortalte at det ikke var spesielt vanskelig å finne ølet i Brussel. Dyrt, men tilgjengelig. Selv på polet fikk de i fjor tak i et parti, som riktignok ble solgt ut på få minutter. Men også i flere spesialølbutikker i Danmark, Nederland og Storbritannia kan man kjøpe Westvleteren 12, og er du i Stavanger må du stikke innom Cardinal og sjekke om de har den inne. Dette har nok demmet litt opp for salget på det grå markedet, på RateBeer slår de øyeblikkelig ned på dette hvis det oppdages. Men man skal ikke google lenge for å finne nettbutikker som selger ølet til en grov overpris.
Er dette bra eller dårlig? Mye av øl-opplevelsen og «må ha faktoren» er nok knyttet til å vite at man drikker et av verdens fineste øl, og den eksklusive følelsen av at man opplever noe som ikke er så mange forunt. Jeg husker selv en opphøyd stemning da min første flaske ble åpnet for noen år siden. Det er ikke helt det samme lenger, selv om ølet er like godt. At flere butikker selger Westvleteren synes jeg likevel er bra. Produksjonskapasiteten ble økt noe for et par år siden i forbindelse med et reparasjonsarbeid som måtte finansieres, men den er fortsatt lav – og enkelt er det tross alt ikke å skaffe seg et eksemplar. Litt på tvers av trappist-klostrenes filosofi om å fordele overskuddet på veldedig arbeid og vedlikehold av klosteret er det riktignok. Og de hevder fortsatt på sin hjemmeside at «We are no brewers. We are monks. We brew beer to be able to afford to be monks.» De har nok bedt om det selv ved å løsne litt på tilgjengeligheten, men ikke nok til å møte etterspørselen, og da lar som kjent ikke markedet seg stoppe.
Hennings ølblogg 