En ølhunds erkjennelse

Seidel britisk ny2Jeg er veldig glad i øl. Jeg er også ivrig til å prøve ut nye merker og bryggerier – nesten alltid med positive forventninger. I min kjeller er det langt flere øl enn jeg har sjanse til å drikke opp på en god stund – enkelte lagret for å nytes om noen år. Dette har blitt en kjær hobby som kommer til å fortsette i lang tid. Men, det er en  erkjennelse som har kommet snikende inn på meg en stund. Jeg liker ikke innrømme det, kjenner jeg. Men nå skal det ut.

Jeg er nok ikke er alene om å mene at noen hvitviner er mye bedre enn andre, whisky kan være deilig (men absolutt ikke alle), tørr Sherry er helt riktig av og til, mens søt portvin er noe klin. Og sånn kan jeg fortsette med drikk etter drikk, med eller uten alkohol. Noe er innenfor, noe utenfor. Det samme gjelder vel også for øl, da? Eller? Jeg føler nemlig på presset om å like alt. Ølmiljøene (hva nå enn det er) er i utgangspunktet ganske romslige når det gjelder å akseptere at smaken varierer folk i mellom. Likevel kan jeg ikke helt fri meg for å kjenne litt på at det forventes at man som begersvinger skal nikke og være helt enig med ekspertenes dom om at noe er «fantastisk godt» – uansett. Og nå kommer jeg til sakens kjerne: Etter å ha prøvd og prøvd, må jeg innrømme at enkelte øltyper rett og slett ikke faller i smak. Det har ikke noe med kvalitet å gjøre, for bryggeren kan ha gjort en glimrende jobb. Det er smaken det her dreier seg om.

lambic2La meg starte med det jeg har mest problemer å bli venn med: Surølet. Nå er det etter hvert veldig mange varianter med mer eller mindre bruk av gjærtypen brettanomyces (eller brett blant de innvidde), som er grunnen til denne sure smaken. En ting er Lambic (udrikkelig!) og Geuze (kan være ganske godt i enkelte situasjoner), eller andre belgiske fruktøl (noen er gode). Men etter å ha drukket meg gjennom sur Saison, sur Wit, sur IPA og sur Stout, må jeg bare si stopp. Dette liker jeg faktisk ikke! Saison, Wit, IPA og Stout er nydelige øl som i min gane ødelegges av denne syrlige smaken. I vanlig brygging blir brett sett på som en forurensning, noe jeg skjønner godt. Jeg skal gjerne fortsette å være med på å prøvesmake surøl med venner, men det er bortkastede penger for meg å kjøpe surøl når jeg ikke liker den halvparten jeg ikke heller ut i vasken! Jeg har ett forbehold som gjør at jeg lar en bitte liten dørsprekk stå åpen: Ofte endrer en øl seg når den drikkes til den rette maten. Men ellers: Nei takk.

barley wineNeste erkjennelse av øl jeg mer og mer styrer unna er de massive, søte og alkoholsterke typene, for eksempel Barley Wine. Det er på samme måte som med likører, Portvin og søt Sherry. Det for søtt, nesten kvalmende etter hvert. På nettsteder som ratebeer.com hylles mange av de sterkeste ølene uten forbehold. Ok, av og til kan et lite glass etter maten være nydelig. Flott balanse og laget av en mester. Men å helle innpå en av disse flaskene (som regel 0,5 liter) blir bare alt for mye for en stakkar. Det samme gjelder de sterkeste juleølene. Når det spraker i peisen og man har smågodt i skålen, kan en fyldig juleøl (på deling) være nydelig. Men for meg gjelder dette altså stadig færre ganger med stadig færre merker. Og lageret i kjelleren er selvsagt nesten bare av sånne øl, så det kan nok vare en stund er jeg redd. De belgiske triple klosterølene kan også bevege seg opp hit, men de er for meg fortsatt – med noen unntak – innenfor.

Siste erkjennelse fra mitt hold denne gangen, er: For fremtredende bitterhet. Jeg har skrevet flere ganger om hvordan fylde og alkoholinnhold kan maskere høy bitterhet. En fruktig og aromatisk klassisk IPA er nettopp der. Selvsagt kjenner man godt bitterheten, men det kjennes samtidig helt riktig. Men når ølen blir svakere og slankere og bryggeren fortsatt pøser på med bitterhumle, melder problemet seg for min del. Også her har jeg gitt enkelte merker stadig nye sjanser, men konklusjonen er lik hver gang: Dette er ikke min greie! Det er en av grunnene til min manglende entusiasme for IPA med butikkstyrke. Fine mikrobryggerier gjør det ofte: de putter masse humle i en slank kropp og da sier altså mine smaksløker stopp.

bitter end

Konklusjon: I 2016 kommer jeg til å drikke like mye øl, men mer av det jeg liker best. Surøl og svake bitre øl kommer du ikke til å finne i min kjeller, og lageret av de sterke, mørke kommer sakte, men sikkert til å bli redusert. Det du alltid vil finne, uten snev av sure varianter, er Pale Ale, IPA, hveteøl, Stout, Porter, Trappistøl, Brown Ale, Saison, Amber Ale / Lager og noen pils. Så jeg kommer ikke til å lide noen nød!

Ønsker deg med dette en skummende god jul og et spennende nytt ølår. Jeg skal bidra med jevnlige drypp på min ølblogg og gleder meg til det. Temaer (og øl) går jeg nemlig aldri tom for …

Reklamer

Legg igjen en kommentar ↓

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Ølnyheter fra Ølakademiet

Fra mungåt til mikrobrygg - om dagens øl med et historisk blikk

Zythophile

'Zee-tho-fyle', by Martyn Cornell, an award-winning blog about beer now and then, founded in 2007

Hennings ølblogg

Fra mungåt til mikrobrygg - om dagens øl med et historisk blikk

Godt Drikke

Øl, Vin, Mat. De viktigste kulturbærerne.

Ølportalen

Alle ølnyheter på ett sted

GODT I GLASSET

Livet er for kort til å drikke dårlig øl

Høyt Skum - Livet er for kort for å drikke dårlig øl

Livet er for kort for å drikke dårlig øl

Skumringen Ølblogg

- en uutdannet ung øldrikkers motstykke til meritterte ølbloggere

%d bloggere like this: