I klosterølets navn …

Det er noe mytisk med klosterøl. Er det bare jeg som ser for meg bryggerimesteren sitte i sin munkekappe, fordypet i gamle nedstøvede bøker på mørke biblioteker, opplyst av store stearinlys, hvor han studerer gamle oppskrifter og erfaringer – og funderer på hvorfor det forrige brygget ikke ble slik som han hadde trodd det skulle bli? Eller kanskje han tenker på hvordan det guddommelige brygget kan få enda mer fruktighet, bedre balanse, eller litt mer styrke?

Umberto Eco’s mesterverk Rosens navn inneholder nok av scener som kan nære en slik fantasi … og innby til tanker om hemmelighold, maktkamp og intriger. Slike ting surrer rundt i skallen min når jeg sitter og ser på min siste flaske Westvleteren 12 trappistøl, kåret til verdens beste øl en rekke ganger. For det å drikke et slikt øl innebærer for meg så mye mer enn «å ta en øl». Av tre grunner: Først, fordi det er såpass vanskelig å få tak i, deretter fordi historien bak trappist-bryggeriene er så spesiell, og sist – men på ingen måte minst – selvsagt fordi det smaker så vidunderlig godt!

Hvem som helst stikker imidlertid ikke bare innom polet og kjøper en Westvleteren. Først må du ringe klosterets øltelefon, hvor det er nesten umulig å komme gjennom, og legge inn en bestilling, deretter sette deg i bilen og kjøre til klosteret i Vleteren (tar omtrent 1 time fra Calais), før du kan plukke opp bestillingen, som er maksimalt 1 kasse med 24 øl til den nette pris av 40 € (!). Har du trukket vinnerloddet, må du minimum vente 60 dager inntil du kan gjøre et nytt forsøk … Jeg er så heldig å ha min fetter Finn i Brussel og gjett hvem som stakk til meg et par flasker sist vi traff hverandre 🙂 Evig takknemlig!

Nå er ikke Westvleteren av de eldste trappist-bryggeriene. De startet opp i 1838, men det varte helt til 1931 før de begynte å selge øl offentlig. Inntil da hadde de bare produsert for eget forbruk og besøkende. De fleste andre klostre i Belgia fikk deler av produksjonsutstyret, spesielt kobberkjelene, konfiskert under første og andre verdenskrig, men Westvleteren unngikk dette – primært fordi den delen av Belgia ikke ble okkupert av tyskerne i 1917. Produksjonsvolumet har ligget på samme nivå siden 1946, noe som er smått fantastisk når man tenker på den vekstmania vi har levd under i vesten etter 2. verdenskrig … Så de brygger fortsatt sine 475.000 liter i året og er fornøyd med det. Inntektene går, som for alle trappist-bryggerier, til vedlikehold av klosteret og veldedige formål. Et av vilkårene for å kunne bruke trappist-logoen er nettopp at virksomheten ikke skal gi et kommersielt overskudd.

Og så er det smaken, da. Med 10,2 % styrke, er det ikke noen lettvekter dette her. Fenomenal fylde, masse tørket frukt, sødme så det holder, men alt i en nydelig balanse. Ingen smaker overdøver hverandre. Mye alkohol, men den blir (skummelt) godt dempet, Lite skum, hvert fall for mine flasker. Siste flaske forsvant (på min bursdag) og jeg kjente et lite streif av vemod sammen med gleden over nok en flott øl-opplevelse.

Men skjebnen er jo en rar greie: Dagen etter skulle jeg holde et lite kurs om trappist- og klosterøl på Ølakademiet, og dro innom for å plukke ut gode øl å smake seg gjennom. Nei, jeg fant ikke en Westvleteren der, det hadde vært å forlange litt i overkant mye. Det jeg fant var imidlertid noe som faktisk ligger på det samme meget høye nivået. Den har ikke vært til salgs i Norge før, men nå har polet tatt inn en liten ladning. Ølen jeg snakker om er en annen trappist-øl, Achel Extra, som er en smaksbombe av en mørk øl som ligner veldig på Westvleteren 12. Den er også priset flere ganger. Kursdeltakerne bare himlet med øynene når de fikk smake på denne, og det var første gang for meg også. Denne brygges bare en gang per år, så her tar det ikke lang tid før polet er gått tomt, trenger jeg å si mer …