Så svinger vi på seidelen igjen

Mannen bak ølbloggen Zythophile, Martyn Cornell, er en usedvanlig kunnskapsrik øl-entusiast og historiker. For noen år siden ga han ut den meget innholdsrike boken Amber, Gold and Black, The History of Britain’s Great Beers, som jeg har omtalt i positive vendinger. En av artiklene på Zythophile handler om historien til seidelen (dimple) i Storbritannia, og da jeg leste det han skrev fikk jeg inspirasjon til å skrive litt om denne glasstypen selv. Det er jo ofte slik det skjer; man leser, hører eller opplever noe som trigger en tanke som igjen kan føre til en liten artikkel.

Min umiddelbare reaksjon da jeg leste om seidelens vekst og fall i England var en følelse av vemod, for det jo akkurat det samme her i Norge. Selv har jeg mange og gode minner fra dette robuste glasset som man kan klinke sammen i en massiv skål uten å risikere annet enn litt søl. På Oktoberfesten i München er det selvsagt utenkelig å drikke øl fra noe annet enn seidel. Men ser du deg om på skjenkesteder i Norge er det ikke vanskelig å fastslå at seidelen er i ferd med å dø ut. Eller?

Selv om jeg har vokst opp med det klassiske halvlitersglasset (som jeg ikke liker!), var det likevel ikke uvanlig før at ølen ble servert i en seidel. Selv på Peppe’s Pizza kom de med pilsen i det karakteristiske glasset. Nå må man på de klassiske bierstubene i Bayern og Tsjekkia for å være helt sikker på å få en lys, frisk, skummende lager i seidel over disken.

Seidelen egner seg klart best for lyse og lette øltyper, dvs. pils og lys (helles) lager. De optiske «sirklene» gir et vakkert og funklende lysspill, spesielt hvis man sitter ute i en Biergarten. Glasset er ganske tungt og derfor er det praktisk med et håndtak. I tillegg gjør det at varme ikke overføres fra hånden til ølet. Og at skålingen (prost!) går som en drøm.

For å få best skum og drikkeopplevelse bør man skjenke litt «brutalt» og la skummet synke før man fyller helt opp. Observer hvordan de gjør det på en god pub i Praha: Full guffe med øl rett ned i glasset helt til det skummer over, så setter de glasset til side ett minutt eller to før de fyller helt opp til det renner over igjen … da er det klart. Litt søl, men resultatet blir helt riktig. I grell kontrast til skjenkingen av pils på norske utesteder hvor ølet lirkes ned i glasset i en tynn stråle med mål om å få så lite skum som mulig. Mon tro hva tyskerne tenker om dette – i deres kultur skal det ta flere minutter å fylle et pilsglass på riktig måte (opprinnelig syv!).

Nå skal man ikke underslå at kritikken mot seidelen har vært og er ganske kraftig. Tykkelsen på glasset gjør at ølet varmes raskere opp enn hvis man bruker et høykvalitet, tynt glass. Skummet holder seg ikke særlig godt fordi åpningen på (det klassiske) glasset er så stort. Ølet blir raskt flatt og aromaen forsvinner. Men seidelen trenger ikke se slik ut. Jeg er veldig begeistret for glassene fra Spiegelau (se innlegget Hvor viktig er egentlig glasset?), og ser nå med interesse at de har lansert en moderne variant av seidelen som imøtegår noe av kritikken, og viderefører enkelte bra ting. For en seidel kan både være slankere og mer elegant enn den robuste varianten.

Er mitt savn bare av nostalgisk karakter? Jeg er jo litt svak for gamle tradisjoner og kulturelle røtter. Seidelen er en videreføring av den gamle øl-muggen av tre, stein og keramikk, og det var først da glassblåserkunsten ble videreutviklet på 1800-tallet at mange av de ølglassene vi kjenner i dag ble skapt. Sett i lys av en kombinasjon av darwinisme (de svakeste forsvinner) og innovasjon, burde jeg vel akseptere at at seidelen har gjort sin jobb, i sin tid. Men, nei, jeg vil likevel ikke at den skal dø ut. Man skulle tro at det var litt drahjelp å få fra dagens mikrobryggeribevegelse, for de (vi) er jo opptatt av øl-kulturen som gamle glass er en del av. Men det er et stort men: Håndtverksølet er sjelden av en type hvor seidelen passer best. Et unntak er f.eks. Gamleguten fra Kinn – den er som skapt for en seidel! For IPA, hveteøl, porter og belgisk blonde, blir det imidlertid mye bedre med andre glasstyper. De færreste, om noen, av seidelene er spesielt hippe, så her er det rom for kreativitet og nyskapning.

Martyn Cornell hevder at det er tegn som tyder på at stadig flere unge og trendsettende i England nå ønsker å få sin pint fra en seidel. Kanskje er det håp, men jeg er redd en mulig redningsaksjon henger sterkt sammen med pub- eller bierstube-kulturen, og den har vi jo ikke mye av her på berget. Så jeg er nok litt pessimistisk, men håper likevel at en del av de flotte, nye ølstedene rundt omkring i landet kan ta opp i seg den gamle tradisjonen og begynne å servere pale ale og lys lager i en god klassisk – eller nyskapende – seidel! De kan jo i det minste sørge for å ha slike glass tilgjengelig og spørre som man gjorde før i tiden på puben: Straight or handle? Hos oss kunne det kanskje være: Stett eller seidel? For halvlitersglasset kan godt være det aller siste alternativet for min del …