IPA? Black? Red? White? Double? Rye?

IPA gammelVinmonopolets salgsstatistikk for 2014 viser tydelig (nok en gang) at nordmenns ølvaner er i endring. Stadig flere får sansen for IPA. Både Kinn Vestkyst og Nøgne Ø IPA var blant de fem mest solgte merkene, og samlet sett hadde IPA en andel på 18,5 % av polets ølomsetning. Det er slett ikke verst, og tallet øker år for år. Nå selges nesten like mye IPA som juleøl. Jeg står fortsatt inne for det jeg skrev en tid tilbake at det ikke er noen vei tilbake når du først har fått smaken for IPA. Men nå begynner det å bli litt mer komplisert. For IPA er ikke lenger IPA. Det er egentlig ikke noe nytt. Da typen etter hvert fikk fotfeste i England på midten av 1800-tallet var det høyst uklart hva man fikk når det stod IPA på flasken. Og sånn fortsatte det helt frem til første verdenskrig, hvor maltmangelen førte til at alkoholinnholdet ble betydelig redusert. Det ble stadig vanskeligere å skille mellom en pale ale (best bitter) og en svak IPA. Fra 1920-tallet og utover forsvant IPA helt ut av bildet, både i England, men også i USA på grunn av forbudstiden. Først 70 år senere begynte IPA å dukke opp hos nye, amerikanske mikrobryggere (som Anchor). Da var IPA blitt slik vi kjenner den i dag: En gylden, fruktig, ganske fyldig og velhumlet (dvs. bitter) pale ale med en alkoholstyrke på mellom 5,5 % og 7,5 %.

IPADe fleste av oss IPA-fans kjøper gjerne denne USA-inspirerte IPAen, som bestselgerne fra Kinn, Nøgne Ø, Ægir og Haandbryggeriet. Men hva med den IPA du finner i butikkhyllene? Eller Double IPA? Og hva er Black IPA, Red IPA, Rye IPA eller White IPA? Det begynner å bli mange varianter som alle bruker IPA i navnet. Og forskjellen på disse er egentlig ganske stor. Her skal jeg ta for meg de viktigste.

Butikk IPA: Denne varianten er neppe laget for å tilfredsstille den klassiske IPA-elsker. Her er bryggeriene ute etter nye målgrupper som foretrekker at den er alkoholsvakere og «snillere» på alle måter. Min innvending er primært at jeg ikke er så glad i høy bitterhet kombinert med alkoholsvake og lite fyldige øl. Så dette er egentlig en pale ale hvor det brukes mer humle enn vanlig.

Amerikansk IPA: Dette er hva man kan kalle den ny-klassiske IPA med dyp gyllen farge, intens fruktighet, og masse humlebitterhet som kamufleres av relativt høy alkolstyrke og mye maltsmak. Typiske merker er IPA fra amerikanske bryggerier som Brooklyn, Anchor og Boulevard, men også flere norske og danske varianter brygges i den stilen.

Engelsk IPA: Merkelig nok har engelskmennene kommet relativt sent på banen her, hvert fall når det gjelder eksportmarkedet. Denne varianten ligner ofte på amerikansk IPA, men de bruker selvsagt primært engelsk malt og humle. Proper Job IPA er et godt eksempel. Og så har vi jo BrewDog fra Skottland med sin Punk IPA, men de blir vel dødelig fornærmet over å bli plassert i en slik kategori!

Double IPA: Igjen er det amerikanerne som leder an. De var først ute med å kalle denne kraftige varianten for Double IPA. Opprinnelig sett på som en «vanvittig» humlet IPA, men nå har vi vel begynt å venne oss litt til den. Med alkoholstyrke som gjerne er på 9-tallet, en IBU (mål for bitterhet) på over 90 (tre ganger så mye som en vanlig pils), er dette en virkelig kraftpakke. Nøgne Ø har en flott versjon som heter Two Captains.

buxtonBlack IPA: Hva skjer når du tar en klassisk IPA og erstatter noe av den lyse malten med mørk malt? Jo, da får du en fruktig IPA med preg av kaffe og mørk sjokolade. Liker du dette, kan du også smelle til med en en enda kraftigere variant, nemlig Imperial Black IPA! Den ligner en Double IPA med litt mørk malt. Og er på mange vis fetteren til Imperial Stout. En flott variant kommer fra det engelske mikrobryggeriet Buxton.

gamle eirikRed / Rye / White IPA: Typiske nisjevarianter hvor bryggeren har brukt henholdsvis rødlige malttyper (Red), havremalt (Rye) og hvetemalt (White) i noe som normalt ligner en klassisk IPA. Red IPA, som for eksempel Gamle Eirik fra Austmann, er veldig behagelig å drikke med litt karamell, preg av urter og sitrus i fin balanse. Det spesielle med Rye og White er at tilsetningen gir en svak syrlighet, som kan være ganske spennende sammen med den bitre fruktigheten.

Blitt litt klokere? Det er som du kanskje skjønner fritt frem når det gjelder å gi navn til og klassifisere øltyper. Noe som er utfordrende for oss forbrukere. Og nye varianter kommer på løpende bånd, så det er bare å vende seg til det. Jeg hilser disse innovasjonene velkommen, de er med på å utvide et allerede flott mangfold. Men hvem vet: kanskje det blir så mye etter hvert at EU ser seg nødt til å lage et direktiv om bruk av navn på øl …

Advertisements

Legg igjen en kommentar ↓

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Zythophile

'Zee-tho-fyle', by Martyn Cornell, an award-winning blog about beer now and then

Hennings ølblogg

Fra mungåt til mikrobrygg - om dagens øl med et historisk blikk

Godt Drikke

Øl, Vin, Mat. De viktigste kulturbærerne.

Ølportalen

Alle ølnyheter på ett sted

GODT I GLASSET

Livet er for kort til å drikke dårlig øl

Høyt Skum - Livet er for kort for å drikke dårlig øl

Livet er for kort for å drikke dårlig øl

Ølnyheter fra Ølakademiet

Fra mungåt til mikrobrygg - om dagens øl med et historisk blikk

Skumringen Ølblogg

- en uutdannet ung øldrikkers motstykke til meritterte ølbloggere

%d bloggers like this: